Hei og hå. Nå blir det bloggings igjen!
Jeg er for tiden i Kr.sund, der jeg forsøker å lese til min siste eksamen. Her har jeg fått oppleve mange begivenheter. Jeg har blant annet fått erfare at det ikke er alle som har like stort utbytte av vannkoker, og ikke har investert i det. Dermed må jeg pent finne meg i å koke kaffevann i en liten kasserolle på komfyren. Det er litt stusselig. Ellers skjer det mye spennende i denne havnebyen. Her går det blant annet mange båter frem og tilbake, den sure dama i gangen plystrer og i går løp Klokke-Arthur etter meg. Han hadde tydeligvis ikke fått pantet nok flasker og kjøpte seg kun et rundstykke (til og med uten pose, for han hadde det i hånden), på den lokale Prix-butikken i går. Strømmen i hele leiligheten gikk i dag også. Flaks for meg kom Jøran og skiftet sikring (her finnes det fortsatt hvite, skumle sikringer, som man må skru ut). Da Jøran stod der og var skikkelig handyman, kom den sure dame luskende ut fra leiligheten sin og beskyldte stakkars Jøran for å tukle med strømmåleren. Ingenting er som naboer som virkelig bryr seg <3
Som dere kanskje har lagt merke til er bloggen litt ute av drift for tiden. Dette betyr ikke at den er nedlagt. Grunnen til dette er at jeg ser på det som litt småproblematisk å komme opp med nye bloggideer når dataen min har tatt kvelden (jeg må derfor rake sammen småmyntene mine og kjøpe en ny) og det er eksamenstid som jeg bruker på å jobbe med å selge sko. Bloggen kommer derfor litt sterkere tilbake om en stund når tiden min blir litt annerledes prioritert. Hei så lenge!:)
Denne skyfulle dagen startet nøyaktig 06:39 for min del. Da oppdaget jeg som vanlig til min store skuffelse at alarmen kom til å ringe om 1 min. Jeg er absolutt ikke slumretypen og 1 min ekstra i senga gir meg kun en stressende følelse av at jeg snart får høre alarmen vræle (tonen min heter forøvrig greeting, for de som har kjennskap til det alarmerende vesenet). Ettersom jeg liker å stå opp i litt god tid, var det veldig trivelig å småprate med min gamle klassekamerat, Anders, på msn sammen med en god kopp iskaffe som jeg kjøpte i går da jeg gikk bananas på tikronersmarked. Det er voldsomt til kule kupp man kan gjøre når Ica Maxi bestemmer seg for å lokke til seg halve byen med å sette ned varer som lungemos, blodpølse, tøymykner (altså Softlan, den med en trivelig bebbis på), makrellfilet, leverpostei, kleenex og masse andre godsaker. Jeg endte opp med å betale 150 kr, for jeg er den griske som drar på tikronersmarked og kjøper kun det for ti kroner. Etter dette fikk jeg også til å svi av noen kroner til på klær og ute-vin i byen sammen med Jorunn, Erik og Sigrid. Det må være lov å dra litt kort når man spiser 1/3 av en billig lungemos til middag. Derfor synes jeg det er bra at det kommer skyfulle dager som denne, slik at jeg ikke er 100% fornøyd hele tiden.
Nå begynner påsken sakte, men sikkert å takke for seg. Dette medfører blant annet at jeg kommer til å bli tilgjengelig på alle salgs mulige kommunikasjonsverktøy gjennom internett og at jeg kan sette skiene i kjelleren for denne sesongen. Påsken har alt i alt vært en trivelig høytid med mye utetid (både på dagtid og nattestid) med masse smågodt, bålkonkurranse og hytteturer. Jeg har endelig opplevd en typisk påske, der jeg selv har vært ansvarlig for å dra på meg selv skiene uten sure miner (som liten likte jeg nemlig å låse meg inn på badet sammen med gamasjene mine og hylgrine da foreldre fristet med hyggelig skitur med trivelig appelsiner). Selv om skrotten har vært i litt aktivitet veier det nok ikke opp for stort inntak av banankake, smågodt, andre kaker og solobrus. Banankake er livet!
Resten av denne siste påskedagen skal jeg bruke til å være hjemme sammen med mamma. Vi har allerede sett God Morgen Norge som er det første jeg har sett på TV på over ei uke. Bloggen har dermed nå offisielt ikke lengre påskeferie og jeg skal komme med noe mer underholdene når jeg har blitt vant med datatilværelsen igjen.
Og til de som tror at jeg og Mari er tvillinger: Mari er hvit og jeg er ikke fullt så hvit. Bare se:
Jeg visste enkelt og greit ikke hvilken dag det var i dag, og det ringte heller ingen bjeller da jeg ble påpekt om hvilken dato det var. Heldigvis har ingen prøvd å narre meg. Det er bestandig like ufordragelig å bli narret av andre, men alltid like fornøyelig å lure. Da det til slutt gikk opp for meg at det var årets store narredag måtte jeg bare lure litt av prinsippsak (selv om jeg liker å dikte opp historier uansett hvilken dag det er). Jeg klarte å smålure Susann til at en gutt hadde spydd på forelesning og bare satt der uten å gjøre noe. Da hadde foreleseren peket strengt på døra og ropt: UT!! Det som var så synd med dette lureriet var at jeg skulle ønske det hadde skjedd på grunn av manglende ekstreme opplevelser i det siste. På 1.april for mange år siden ringte jeg mamma fra Trollheimshytta (ei felleshytte langt ut i den norske fjellheimen). Da fortalte jeg at jeg hadde kastet opp masse og at hun måtte råkjøre til kraftstasjonen for å hente meg, for jeg ble kjørt ned fra fjellet på snøscooter. Det som var så synd med denne historien var at mamma ikke trodde på meg, for historien var faktisk sann. For de som lurer: ja, jeg ble hentet.
Til slutt vil jeg avrunde med å fortelle om siste innkjøp: McFlurry på McDonalds (og to par solbriller). McFlurry med daim er livet! (takk til Susann for å åpne mine øyne for denne vidunderlige oppfinnelsen)
Her er påskefuglen. Den har jeg tegnet i fjor.
Jeg synes fenomenet "dårlig ånde" er veldig rart. Dette har jeg tenkt litt på etter gårsdagens buss-hendelse. Jeg satte meg blid og fornøyd i et sete (der selvfølgelig de foran følte seg mer enn nok som hjemme med setene liggende over knærne mine). Der satt jeg fornøyd med øynene vel plantet i "New Moon" og knærne bøyd etter alle kunstens regler. Siden jeg satt alene hadde jeg til og med fått til å lirt av meg jakken så jeg ikke kom til å svette ihjel på turen. Alt var opplagt til at turen kom til å bli svært så trivelig. Det som gjorde turen mindre trivelig var da jeg ble forstyrret i lesingen min av at damen bak meg pustet høylytt ut. Det var ikke selve lyden som fikk meg til å miste bok-konsentrasjonen (for det skal en del til for å rive meg løs), men den fæle, stikkende lukten som fikk meg til å holde pusten til øynene mine holdt på å sprette ut som en nyfisket uer (for de som har hatt gleden av å sett disse - jeg har ikke sett dem med egne øyne, men fått hørt mange fiskehistorier om dem av pappa). Jeg synes det er en smule hensynsløst av de med dårlig ånde å gå rundt og puste ut, uten å forfriske med tyggis -eller dropslukt. Folk kan jo faktisk miste bevisstheten når en slik ånde kommer over en. Kjenner de det ikke selv..?
Akkurat nå sitter jeg og forsøker å få min eneste plante til å gro. Om jeg hadde hatt et kamera med velfungerende batteri, skulle jeg tatt bilde av den, men det kommer dessverre ikke til å skje. Planten min står nå for øyeblikket ved vinduet med leselampe. Håper den vokser da.
Dette er ikke planten min, for den kommer fra IKEA. Denne kommer fra den ekte, store naturen og heter Maiblom. Den er kuli.
Nå har jeg endelig stått opp av sengen, for å prøve å være flittig student. Dagen har startet med 2 knekkebrød og en kopp te som fortsatt står her, for jeg rakk ikke drikke den opp før jeg ble så skjelven av mangel på søvn at jeg måtte legge meg igjen. Nå derimot har jeg fått sovet et par timer med mine sjokkgrønne ørepropper (fra Bilsentrum som er å anbefale for gode ørepropper og gode mekanikere..) godt plugget langt inn i ørevoksen. Det har gjort meg lite at håndtverkerne har klart å oppfinne et redskap som får til å riste hele huset (da snakker vi vegger, gulv, Ina osv.) Det er rart at en voksen mann med rar dialekt, som jeg fortsatt ikke vet om er norsk eller ikke, og en tynn fjortisgutt som er mindre enn en lærling klarer å riste hele huset på en gang. Jeg kan heller ikke unngå å bli litt fascinert av at to slike rare mennesker kan begynne dagen kl. 7, uten å være spesielt effektive, men ha veldig høyt støynivå. Ikke det at jeg skal klage, men jeg ser det kanskje litt problematisk når spikrer igjen ytterdøra. Hva hvis noen ville ha sneket ut en overnattingsgjest uten større omtale? Og hvem sier at jeg ikke pleier å få besøk kl. 7 av kollokviegrupper på ukedagene? Ikke det at noe av dette er så spesielt aktuelt for min del, men enn hvis!
Nå skal jeg sitte her med hodet i bløt og klekke ut en god plan for hvordan jeg skal få saget meg ut fra huset og gjøre resten av mine utenomhuslige gjøremål.
Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale å leie på denne byggetomten neste år! Dette er det perfekte sted for de som trenger litt spenning ved å aldri vite når man kan få opp ytterdøra. For ville mennesker er det heller ikke for stille, vi har jo håndverkere som jobber til alle døgnets tider. Og sist, men ikke minst, kan man vente i spenning på å få sms som "det kommer til å være større sjanse for brann pga taktekking" og ikke få videre informasjon om det. Her er det null info og masse spenning + babyer som sover i gangen, og de må man gå stille forbi, hvis ikke blir det kjeft!:)
Sist men ikke minst: GRATULERER SÅ MYE MED 20-ÅRSDAGEN,
STINE! Her er et gammelt bilde, bare for å understreke at du ikke er så ung lenger og kan ikke skrive ZZZZZ :)
Det er tilsynelatende lett å sette seg ned foran dataen for så å begynne å jobbe med semesteroppgave. Dessverre er det ikke så lett som man skulle tro. Etter 2 kopper kaffe, 3 bestilte bøker på haugenbok.no og timeslang frem-og-tilbake-titting på hm.com er oppgaven min 150 ord rikere, og jeg har dårlig samvittighet helt ned i lilletærne (som faktisk er ikledd røde ullsokker for anledning), for at jeg har klart å sløse bort 7 timer av min planlagte Ina-skal-være-flink-og-skrive-hele-dagen-dag på shopping på internett. Det er rart hvor stor underholdning og glede man kan finne i å se ting på nettsider, for så å klikke villt, og deretter få digre pakker, med vanskelig tape, deisende ned i postkassen.
Planen er videre å skrive litt semesteroppgave, for så å belønne meg selv med turkis skjørt, fargerike t-skjorter og alt for store øredobber for innsatsen.
På grunn av min nye interesse for internett-shopping og manglende inntekt grunnet alt for mange sko, må jeg nok forberede meg på å leve på tomatbønner og billige pølser resten av livet. Hurra!
I juni skal jeg etter planene flytte inn hos Sigrid (og bli en del av familien Greve), der bussene går hvert minutt. Ekte-hurra!
Her er et trivelig bilde jeg fant av en trivelig gjeng på trivelig bakelslag hos trivelige meg.
(Sigrid, Anja og Ingrid Helene)Så vær obs, snart inviterer jeg til nok et fortreffelig bakeslag (for de som har interesse av å komme da selvfølgelig..).
Denne helgen har jeg vært travelt opptatt med prisfestdager (hokus pokus) på amfi der vi har solgt sko til den store gullmedalje. Bloggen har derfor blitt nedprioritert i fordel for å løpe rundt om og skjære meg på skoesker (noe som ikke er så veldig praktisk). Jeg har også tatt en pause i jobbingen der jeg har klippet håret. 10 cm er borte fra hodet og jeg har nesten ikke hår igjen. Det er gøy. Fordelen med kort hår er at jeg slipper å våkne sint på natten av at Jøran ligger på det. Ellers har jeg også rukket å bli hektet på å lese "Twilight". Derfor blir hvert minutt som ikke blir benyttet til jobbing, spising eller andre nødvendige affærer, brukt til å skru på leselampa i smug og nilese.
Her skulle jeg gjerne ha lagt ut bilde av nytt hår med lugg, bok eller en naken mann, men det har jeg dessverre ikke tid til. Neste blogginnlegg skal bli nyskapende og ikke kjedelig "dette-har-jeg-gjort-og-jeg-er-glad-men-hater-læreren"-stil.
Derfor legger jeg heller ut bilde av at jeg sitter nedenfor tårnet i Kardemommeby. Mamma og Mari var dristige og våget seg opp trappene, men som alle vet brenner det jo i tårnet i boka, så jeg fulgte heller fornuften og satt nedenfor. Ca sånn hår har jeg nå.
I skrivende øyeblikk sitter jeg og venter på at kjempebrødet mitt skal ha varmet seg nok i stekovnen. Jeg sitter fortsatt i havnebyen Kr.sund og titter på båter, måker og sjø-ting som kan fryde mitt øye. I dag har jeg vært husmor. Det har vært gøy. Det som er så fint med slike gammeldagse husmødre er at de ikke har lov til å gjøre for mye semesteroppgave, hva skal vel de med den? Derfor har jeg lagt semesteroppgaven til side og heller ståket på kjøkkenet, der jeg har klart å produsere 38 boller og et kjempebrød på et merkelig vis. Jeg lurer litt på hvor mange boller det egentlig kunne ha blitt om jeg ikke hadde hatt slike fingre som elsker å putte store mengder bolledeig inn i munnen. Mamma har bestandig sagt at man får vondt i magen av å spise bolledeig.Nå begynner det å gå opp for meg at det bare var noe mamma lurte meg med,for at vi skulle få flest mulig ferdige boller, for jeg får i alle fall ikke mageknip. Siden jeg er slik en snill husmor, har jeg bare gumlet i meg en bolle selv, for å gi resten til Jøran som sikkert kommer til å gafle i seg resten av haugen på 1-2-3. Jeg gleder meg til han klapper meg på hodet og roser meg for å være flink husmor og ler av kjempebrødet, som begynner å tyte ut av stekovnen.
Her er et bilde av pepperkaken Mari ga til Jøran til jul da hun var flink jule-husmor.
Neste gang skal jeg komme med et mer underholdende innlegg, men det er ikke så mye blogginspirasjon å hente her ute i havgapet. I alle fall når ikke kameraet er tomt for batteri.
Siden det lille hodet mitt ikke bestandig er like kreativt, har alles kjære
Stine (jeg er tydeligvis nok kompetent til å lage min første link, hurra!) utfordret meg til å skrive min mening om kongefamilien:
Kongefamilien er en familie litt utenom det vanlige, som kanskje de fleste vet. De er en trivelig liten familie som består av en far med en stor bærpose under øyet og hans kone som liker å gå i festlige hatter. De har to barn som også liker å gå i dress og kle seg ut med festlige hatter. De barna har igjen barn som heter vanskelige ord som Tallulhaj og litt gammeldagse som har noe med Maud å gjøre. Jeg synes mest synd på Tallusaja-barnet som kommer til å få problemer i barnehagen når de skal skrive sitt navn med glittertusjer og imponere andre, for der er det ikke rom for stavefeil. Da kan man risikere å bli kaldt hermegås.
Personlig synes jeg denne familien er veldig heldig som får sponset nye tepper fra renessansen, lysestaker fra det gamle Egypt og klær med litt større verdi enn de som er merket med "made in China". Selv om dette kan virke litt urimelig for enkelte, kan jeg trøste dere med at det sikkert en grunn til at vi gir så mange av pengene våre til denne flotte familien (som sikkert har noen kule egenskaper og funksjoner siden vi bruker så mye penger på dem). Det hadde kanskje ikke vært samme sjarmen å gi dem til de fattige barna i Afrika, som får en fisk om dagen av den eneste gjenlevende broren sin, som det i tillegg flyr mange fluer rundt.
Her er den trivelige kongefamilien ute på verandaen sin og lufter hattene. Hipp hipp hurra, for en trivelig gjeng!:D
(Beklager at jeg ikke var en flittig bruker av stikkordene dine, Stine, men fingrene ble så ivrige med å trykke på egne bokstaver som formet sin egen historie. Skyld på fingrene, ikke meg!)
Jeg blir stadig fascinert over handlinger andre foretar seg. Denne gangen kom jeg over en sak på dagbladet.no, der en renholder hadde funnet et kamera på dametoalettet. Det er merkelig at andre mennesker kan finne glede i å se sine kolleger gjøre sitt fornødne på do. Om jeg hadde kjedet meg en dag tror jeg heller jeg hadde valgt å gå på sirkus (kanskje de nyskapende uten dyr, men bare med russere i selvlysende kondomdrakter som slenger seg i metallringer), padle i en liten båt eller reise på safari. Jeg tror ikke jeg ordentlig hadde rigget meg til med en kopp kaffe, og kanskje et sjokoladekakestykke med fargerikt strø, for så å se andre bæsje. Det er å gå for langt. Da ser jeg heller mer enn gjerne på Paradise Hotel stappet fullt av slanke mennesker som tydeligvis finner den største glede i å vise seg fulle og nakne på TV, for så å få problemer med at arbeidsgivere skal ansette dem senere i livet.
Her er noen bilder fra sommeren 2008. Jeg gleder meg til å legge bort Jean Paul-støvlene mine, og trekke frem de koslige sommerstøvlene. Da skal jeg vasse i sjøen til jeg får saltvann over kanten og blir våt på føttene. Krabbeplukking er også gøy.
Nå er jeg inne i et Ina-er-lite-effektiv-og-vil-bare-blogge-og-surre-på-internett-humør. Egentlig skulle jeg ha fokusert fullt og helt på å skrive bivariatanalyse til semesteroppgaven, men tankene blir så lett fristet av å titte på gamle bilder på dataen og drømme om alle de nye skoene som jeg ikke fikk til å drasse med på bussen til Trondheim, men som fint måtte nøye seg med å ligge henslengt hjemme. Tankene har også lyst til å fokusere på om hvordan magen har det. Er den egentlig helt mett? Da synes tankene at jeg skal gå og kikke litt i matskapet, noe som også drar konsentrasjonen bort fra mitt egentlige gjøremål.
Siden jeg har en blogg med en del lesere( og ytterst få kommentarer) har jeg også tenkt å benytte anledningen til å søke etter ny leilighetspartner til mitt neste studieår i Trondheim. Jeg har bitt meg merke i at folk allerede skriver kontrakter,setter av hybler til neste år og ringer seg blakke til useriøse utleiere. Dette gjør meg egentlig litt stresset.
Derfor: jeg er en liten jente på 19 år som studerer i Trondheim. Jeg bråker ikke selv, og har heller ikke katt eller hest som kommer til å bråke. Jeg har 112 par sko i str 37, og bruker hele strømregningen på å koke tevann på en mandig vannkoker. Jeg tar meg gjerne et glass vin (eller flere..) kombinerte med å spise bolle og popcorn. Om jeg virker som en trivelig leilighetspartner er det bare å gi lyd eller bokstaver fra seg.
Her er det full action hjemme hos familien Greve i det gule huset.
Jeg driver ikke med slike skitne triks.
Se for deg en blind mann som skal løse kryssord eller en 2-åring som skal multiplisere med dykkermaske. Så mye kontroll føler jeg at jeg har på det jeg driver med nå. Dagens gjøremål er nemlig å komme i gang med semesteroppgaven i "Samfunnsvitenskapelig forskningsmetode". Dette er faktisk lettere sagt enn gjort (selv om det som regel pleier å være omvendt). Etter masse riving i året, et dusin tekopper og en pastasalat, har jeg endelig fått installert det berømte statistikkprogrammet SPSS, som sikkert hadde sin storhetstid på begynnelsen av 90-tallet med tanke på utseende. Som om ikke det var en vanskelig nok affære skal jeg plukke frem variabler og vri og vende på crosstabs, analyze og alle mulige andre funksjoner. Nå skummer du sikkert bare over denne forklaringen og ikke skjønner helt, noe som er fullt forståelig, for det er det jeg driver med når jeg skal lete etter variabler som heter "dkgjdg" og "kdjsgdfg". Jeg har allerede begynt å fått klager fra hjernen om at den kjeder seg og heller vil selge lodd, stå på hendene eller ha snøballkrig.
Jeg har ikke tenkt å starte med de aktivitene, for jeg har ikke tenkt å gi opp - enda.
Jeg har litt vansker med å huske å oppdatere bloggen min. Hva det har seg er jeg litt usikker på. For det første kan det hende at det er fordi jeg ikke har skrevet det i studenboka mi. Der står alt jeg foretar meg/eller skal foreta meg til punkt og prikke, slik at ikke den motarbeidende hjernen min skal lure meg til å skulke kaffeavtaler eller beatling av regninger. For det andre kan det hende jeg rett og slett har en for ensformig hverdag til å velge å meddele den til alle og enhver. Selv om jeg egentlig holder en knapp på alternativ nr. 1, på grunn av at jeg ikke vil sette hverdagen min i et dårlig lys.
I kveld skal jeg og Anja på kino.Jeg tror kinogleden kommer til å bli like stor som sist. Det jeg gleder meg mest til er selvsagt å fråtse rundt i smågodthyllene før filmen, der jeg prøver så godt jeg kan å stappe inn enda en sur frosk i smågodt eska, selv om den egentlig for lengst har tatt form som en overvektig bolle. "Den fantastiske historien om Benjamin Button" er mesterverket vi skal klistre øynene våre til i godt over 3 timer. Fint at det er plass til mange sure fjes og frosker i smågodt eska, slik at magen min også kan bli like underholdt som øynene mine.
Det er bestandig like fornøyelig å åpne øyelokkene til solskinnet som siger inn vinduet og håpe at fuglene kvitrer (noe de ikke har lyst til i februar), og at det egentlig er grønt gress ute og tid for å dra frem fjorårets bikini. Jeg gleder meg til å slippe å dra på meg nuppete strømpebukse og slutte bekymre meg over at noen har en tendens til å stjele luene mine, slik at jeg fryser langt inn i øregangene. Det skal bli en fryd når det blir vår og jeg skal løpe i blomsterengene slik som på film (jeg har dessverre aldri funnet denne blomsterengen så det er fortsatt uprøvd) og lage kranser med løvetann så jeg blir brun på fingrene. Før den tid kommer skal jeg virkelig kose meg med semesteroppgaver, fryse på tærne, gå på ski og bli hacket på facebook. Det er slike aktiviteter man må akseptere at februar er til, så kan vi vente med gå i prangende, blomstrete topper til mai kommer. Jeg gleder meg!
I skrivende øyeblikk har jeg akkurat hentet meg en kopp te. Syntes det var en passende og rolig aktivitet ettersom jeg har spist med stappmett av pastasalat (med grove pastasnurringer som jeg klødde i fingrene etter å teste ut) med tunfisk, isberg salat og andre ting som hører hjemme i en slik delikatesse. Ikke for å være kjepphøy, men utseende på min lifflige middag (som så klart foregikk ca. 14.00 - når mennesker i sin beste alder spiser) imponerte til og med min leilighetspartner Ida. Etter middagen har jeg sittet rund som en fitnessball og smågulpet i min munn av metthet. Jeg vil kalle det den sure svie.
Jeg begynner å mistenke noen for å ha stjålet lua mi eller rett og slett vært så ekle at de har kastet den (eller kanskje den er resirkulert?). Som det forvirrede individet jeg er, gikk jeg til vaktmesterkontoret og rotet rundt i kassen med teksten: "hittegods". Jeg regnet med at det var hit den ville tatt turen om noen ikke hadde begått noen ugjerninger mot den. Etter noen runder på hodet i en kasse, som luktet svette gymsokker, fant jeg ut at det var kun slitte ryggsekker, votter (selvfølgelig uten par) og frynsete skjerf som havnet der. Konklusjonen er derfor at det går bøller rundt på Dragvoll som klør etter å sette andre menneskers lue på eget hode. Fy og æsj.
I går var en heller dårlig dag. Det hele startet da jeg tok et kjapt blikk på gradestokken og registrerte at det var flerfoldige minusgrader ute. I slike situasjoner gjør jeg som alltid: tar på skjerf, lue og votter. Da kan jeg trippe litt halvglad og fornøyd til bussen i kulden. Det som derimot skjerte seg på hjemturen, var at vottene og lua mi plutselig hadde forsvunnet. Jeg synes synd på vottene og lua som ligger alene ute i verden og lurer på om jeg snart kommer og henter dem. Håper de har det bra. Lua er forresten lilla med topp på hodet, så lå det svarte fingervotter inni. I tilfelle noen kan bringe dem i sikkerhet. Senere på dagen oppdaget jeg til min store forferdelse at den fine refleksen på sekken min har falt av. Det var en kvalitetsrefleks jeg maste til meg av Mari, som hun hadde fått gjennom jentenes trafikkaksjon. Nå sitter jeg og tenker på de stakkars tingene mine som jeg savner, og de savner sikkert meg.
Heldigvis har jeg også noe å glede meg til. Ost-kjeks-vin hos Anja og Sigrid! Det blir trivelig. Fint at gamle venner likte mine bakels og vil treffe bakelsjenta igjen. Bakels er det samme som vafler. Fint å forklare fremmedord for andre.'
Jeg vil egentlig legge ut bilder av tingene mine, men det har jeg ikke. Håper du finner dem :)
Pussig nok har enda en helg fløyet forbi. Denne helgen har min kjære tante feiret 50-årsdag. Det var en hyggelig affære der ca 63 person kom på besøk i huset vårt for å bli underholdt av en vrien quiz, drikke øl og spise pizzasnurrer. Jeg fikk også gleden av å kose meg med maten som gjestene fikk. Jeg blir bestandig like overrasket når jeg er kjempetett i nesen, skal spise mat og mister pusten. Det er pussig at man må ligne på en boblefisk for å få i seg litt mat pga alt det snørret.
Hva er forresten snørr? Som liten var det bestandig noen luringer som prøvde å overbevise meg om at det var hjernemassen som begynte å tyte ut av nesen, siden det var fullt oppe hos hjernen (slik det også i følge luringene gjorde hos egyptiske mumier). Siden jeg heldigvis har blitt litt større (eller i alle fall litt smartere) med tiden begynner jeg å tro at de rett og slett lurte meg.
Siden jeg vet at det utrolig nok finnes mennesker som mistrives med stadig snakk om snørr og slike kule kroppslige ting, kan jeg også fortelle om akedagen. I dag har nemlig jeg, Mari, Jøran, Anders og Eirik hatt akedag. Det er en trivelig aktivitet man kan holde på med ute når det er fint vær og tilgjengelige, veldig bratte bakker. Dessuten skal man ikke ake hele dagen selv om det heter akedag.
Her er akebakken vår. Den ser litt slapp ut på bildet..
Etterpå tok vi et slag Kaptein Sabeltann-ludo med Burgerludo-versjon. Det er for viderekommende som dere kanskje forstår.Vi har drevet med mange barneaktiviteter i helgen.
Dagen i dag gikk ikke helt som planlagt. I følge min planleggingsbok skulle jeg ha møtt opp 08.15 på forelesning, trimmet skrotten og vært ute på byen. Dessverre (for meg) våknet jeg på feil fot og ble syk. Jeg var sikkert syk før jeg reiste meg også, men liker teorien om feil fot. Derfor tok jeg første buss hjem til mor som laget pannekaker til meg. Det var kos. Så nå sitter jeg godt pakket inn i pleddet med dataen på fanget og TV'en på. Det er også kos. Det som ikke er fullt så hyggelig, er en mann på Hell's Kitchen som svetter for harde livet ned i suppekjellene. Det ser en smule ekkelt ut, men det er også synd på den tjukke mannen med svetteproblemet. Håper han har en hyggelig familie. Unner han glede i livet.
Nå skal jeg fortsette med ikke-gjøring. Det er kanskje et litt vrient begrep, men synes det er dekkende for å forklare akkurat det jeg gjør nå. Man skal ikke drive for mye med ikke-gjøring, men det er lov for de som står opp på syk-foten.
(Hvis noen har kjennskap til en person med navnet i overskriften er det bare å legge igjen en kommentar. Jeg lurer bare på om noen heter det...)
.. eller, det gjør egentlig ikke det. Men det var uansett en telefon jeg var forberedt på å få. Ikke det at jeg begynner å bli dement og glemmer av kokeplatene til tid og utide, for det gjør jeg faktisk ikke. Jeg har derimot en forferdelig treg skriver. Om det er jeg som misfortår dens sjarm, er ikke lett å vite, men jeg måtte i alle fall løpe fra den for å få tumlet meg avgårde til bussen. Paranoid som jeg er, var hodet mitt hellig overbevist om at min gamle blekkskriver var en tikkende brannbombe, noe jeg begynner å forstå at ikke er fakta.
For de som ikke bare er interesserte i mine paranoide hjernesysler, kan jeg også fortelle at jeg har hatt min jomfrutrening på step/pump i dag. Jeg følte meg litt som en kjønnsforvirret dykker på månen før jeg oppdaget at trinnene var overkommelige. Stor takk til Anja som klarte å overbevise en konservativ mølle-løper om at gruppetimer skaper treningsglede!
Mari mente at det var viktig at jeg tok opp noen viktige hendelser fra hennes hverdag. Her er altså høydepunktene fra hennes tirsdag:
"At jeg løp på butikken etter skolen og røsket med meg tre forskjellige sorter halspastiller, og sitter nå og nyter de i variert rekkefølge sammen med en kopp te. Mamma mente vi hadde noen veldig gode pastiller i skapet, men de har gitt meg to nær-spy-opplevelser de siste dagene, så de styrer jeg fint unna."
Jeg fikk også beskjed om å gi ros for hennes rumpefotballskills:
Jeg har pådratt meg et skli-sår på venstre kne, etter jeg overbeviste Klinge om at rumpefotball var en god idé men det var det også. Jeg rocka banen med min glatte argentina-skjorta, og nærmest fløy bortover gulvet på ryggen"
Jeg legger fortsatt ikke ut bilde av meg selv som tomatrød og svett.
I skrivende minutt sitter jeg og nyter utsikten av et stort betongtårn med mennesker i toppen. Det er faktisk litt fascinerende at man kan se de små menneskene sitte der og nyte banansplitten eller biffen som uheldigvis var litt for stekt. Ikke det at jeg ser hva de spiser, men jeg liker å la hjernen løpe løpsk når jeg småtitter på de små menneskene som snurrer rundt i den lysende kuppelen på Tyholttårnet. Jeg hører også på at Ida sitter på stua og heier for harde livet på Norge som spiller mot Tyskland. Bestandig trivelig å høre Ida sin sportsbegeistring, for den er ikke alt for bråkete. Inni meg gleder jeg meg til å snike meg bort til kjøleskapet og gumle i meg ei brødskive med hamburgerrygg og masse agurk. Det har jeg store forventninger til.
Jeg har også tittet litt på mine uendelig mange bilder og funnet noen godbiter dere kan kose dere med:
Her ser vi da altså: "
Glade barn på ski" Jeg og Anja likte å møte opp på skidag (dette da i 2006)
Her har vi "
Litt glad barn i ukjente omgivelser"
Lørdag 24. januar er i dag. Det har gått meg hus forbi at det er lørdag, dermed er det stort fravær av godis og kveldsplanlegging. I dag har jeg og min kjære sjef gått banans med salg på Eurosko. Jeg må medgi at det var en glede uten like da vi løp rundt som galinger med prislapper klistret rundt om på armene og klistret på de fleste skoene vi kunne få tak i. Synd ikke alle her i verden er så heldige som meg. Nå skryter jeg litt. Det er også litt gøy.
Ellers har jeg proppet full magen min av vafler og sjokoladekake. Kostholdet mitt har rett og slett ikke godt av å være hjemme. Mamma har tydeligvis som mål at vi små barna skal spise hele tiden, og gjerne småsaker som inneholder masse søtningsstoffer. Det er også litt trivelig, for da trenger ikke lommeboka bekymre seg over at lørdagskosen kan utebli.
Til slutt vil jeg oppfordre alle og en hver om å sjekke ut kule gullpumps (til 49 kr) og andre kule salgsting på Eurosko i Surnadal. Der kan det gjøres mange gode kupp, skal jeg fortelle dere kjære lesere. Jeg, på den andre siden, skal snart slå til med sandaler.
Bilder får dere ikke glo på.
Bloggen har visst plutselig hatt en ufrivillig pause. Jeg tar all skyld på min kappe: det er ikke bloggen sin feil! Ikke la det gå ut over det, stakkar. Grunnen til at bloggen har vært litt fri for nye innlegg, har vært mangelen på begivenheter i mitt svært så spennende liv. Fra denne uka kunne jeg egentlig skrevet om at jeg var med IH på sykehuset (som gjest) og så på at de brutalt klipte av gipsen hennes, og hvordan hånden så tynn og stakkarslig ut etterpå. Jeg kunne også ha lagt ut om alle de spennende forelesningene jeg har vært på der ingen fortalte vitser. Hvis ikke kunne jeg også ha brettet ut om at jeg og Anja besøkte Prinsen og koste oss med Twilight og godis i går. Fin film der jeg følte meg like fjortis som jeg var da jeg var forelsket i Harry Potter, etter å ha glodd på han på lerettet i mine yngre dager.
Derfor vil jeg be dere alle, nokså trivelige lesere om å ikke skylde på bloggen, men fortsette å besøke den.. Det var ikke meningen å nedprioitere bloggen i forhold til sosiale happenings, spising og lesing.
Nå har jeg tatt bussen hjem til hjem-kjære-hjem-hjemme. Mamma disket opp med hjemmelagde kjøttkaker og erterstuing. Selv hvor rar etterstuingen nå ser ut med sin grønne farge og klumpete konsistens, synes jeg den smaker fortreffelig. Helgedagene skal benyttes til hjemme-kos, Jøran-kos, jobb og hviling. Det skal blir godt! Nå skal jeg ta meg en velfortjent miniferie. Bloggen har også kanskje lyst på en miniferie. Men fortvil ikke dere lesere som kommenterer (og ikke kommenterer, for det er jo majoriteten, eller brorparten. Kommer an på hvilket ord som faller best i din munn), bloggen kommer tilbake sammen med hverdagen. Dessuten blir jeg og bloggen mindre produktive når det er vær som oppfordrer til å falle på isen og få takras i hodet.
Jeg har forresten blitt venn med hunden til naboene som alltid er ved garasjen sin. en ny menneskevenn har jeg også fått. Jeg har også veiledet to menn i firmabil til Tyholttårnet da vi stod like ved. Det var vel ukas største happenings.
PS. Jeg har ikke falt på isen enda og fryder meg fortsatt over andre som gjør det (så lenge det ikke er gamle, søte, skjøre mennesker som får lårhalsbrudd)
Bildet illustrerer meg i farta ned trappa. Liker å kalle det nettopp det: "Meg i farta ned trappa". Dette praktfulle fotografiet har Mari klart å fange en gang i fjor sikkert. For en luring hun er...
... derfor måtte jeg skamklippe henne..
.. og det ble fint :)
(Mari har mange rare bilder på sin lille PC)
Det som er så herlig med fridager er at man kan gjøre akkurat så lite man vil. Jeg valgte å bruke formiddagen på å ligge i sengen og bryne hjernen min med "Hodejegerne" av Jo Nesbø. Ettersom vinden blåste og hurtigruta gikk på grund ute i styggværet, valgte jeg å redde meg selv ved å holde meg under dyna. Etter flere timer under dyna, var det ikke flere sider igjen i boka, så derfor så jeg meg nødt til å pakke på meg alt mulig av ytterklær for å gjøre nødvendige innkjøp på Bunnpris. Siden min flittige side ikke lar meg ligge på latsiden en hel dag, måtte jeg også vaske leiligheten og ordne litt praktiske saker.
Nå skal jeg nok en gang pakke på meg og powerwalke til Baldershage for å spise middag og spille nintendo<3
Slenger med et lite vårbilde. De ble forresten plukket etter bildet ble tatt.
Plutselig er jeg tilbake i hverdagen med snø i skoene, svette mennesker på bussen og butikker der jeg ikke finner grønnsakene. Jeg og bloggen har akkurat blitt revet bort fra en måned med herlig juleferie, gløgg og andre ting som lukter jul. Julen i år (eller i fjor om du vil) har fløyet forbi som ett eller annet som flyr veldig fort. Ferien har for det meste gått med til jobbing (eller ferie) på Eurosko, Jøran-kos, familie-kos, mat-kos og annet hyggelig. Rart som tiden flyr i godt selskap.
Nå har dessverre hverdagen kommet tilbake, og jeg har brukt 60 kr på buss til Dragvoll og punget ut 1700 kr for et stakkars semesterkort, slik at jeg kan kjøre buss hele dagen uten at jeg må betale noe mer for det i år. For å få tak i dette snertne kortet måtte jeg stå ute i vind og snø en time og slite ut bankkortet mitt. Kald som jeg var glemte jeg også å kjøpe dopapir på vei hjem. Håper ingen av mine roomies kommer til å lide noen nød av den grunn 0:)
Jøran har nå flyttet til Kr.sund for å arbeide for livets brød. Håper alle ønsker han alt vel med innflytting i hans rosa leilighet som får strøm i dag <3
Her er musikkgrisen jeg fikk av Jøran til jul. Kul gadget for meg.
Mari og Anders-kjæreste liker også julen vil jeg tro.
I kveld skal det slappes av med eggelikør og Die Hard 4. Hipp hurra!
I morgen blir det søndagsjobbing og masse timestillegg.
I går ble endelig vår nye stue i huset klar for bruk. Etter flere fysisk belastende timer sammen med IKEA-møbler som ville opp, hjelp fra Jøran og Sigrid, og nesten ingen krangling, ser rommet ut til å være klart for selskap. Ettersom vi har et relativt stort hus med 4 beboere, kan det kanskje virke unødvendig å møblere hver eneste krik og krok, men vi skal nok finne anledninger hvor IKEA-stua blir et fint alternativ også.
For å sette prikken over i-en på vår kreative dag brygget jeg og Jøran sammen herlig eggelikør også. Ikke for å skryte over eget produkt, men vi har nok innebygde egge-skills. Det smakte herlig!
Dagen i dag har gått med på å stå opp, spise lefse med julesylte (julefrokost nr. 1!) og lage juledekorasjoner sammen med mamma. Det er en trivelig mor-og-datter-tradisjon det er å finne i vårt hjem.
Da blir det trolig jul i år også, eller noe i den dur.
Jeg regner med at dere blogglesere er like nysgjerrige mennesker som meg, så derfor har jeg tenkt å glede dere med litt trivelig bilder fra vårt kjære hjem.
Mitt lille mesterverk: "Nisse på tur med ski i hånden"
Her er vårt smakfulle egge-produkt.
Stue lengst bort i huset med nydelig utsikt Bare le av den stygge matta, men vi skal legge nytt gulv, så vi må bruke denne lekre godbiten til å varme føttene på til da.(Vet at veggene er tomme, men vil helst ikke la IKEA-bilder, som alle har, pryde veggen. Vi har heller ikke kjøpt gardiner eller andre vesentlige ting enda).
Nå skal jeg dolle meg opp og dra på jobb!
